Ungdom og utenforskap. En fagdag på Nøsen.

Fredag den 15 september hadde vi gleden av å samle fagfolk fra Hallingdal og Valdres til samtaler rundt «Ungdom og Utenforskap» på Nøsen. Det ble en fin dag med gode innspill fra hvert dalføre og berikende innspill fra BITR deltagerne som bor her på fjellet. Vi hadde også gode faglige innlegg fra en hus-psykolog, to leger og ulike personer som jobber på feltet. 

Vi hadde mange gode dialoger, trente litt yoga, spiste god mat, delte erfaringer og fikk nye perspektiver på en voksende og kompleks problemstilling.

Konsekvensen av utenforskap fører med seg mange utfordringer som:

• Mangel på utdanning og jobbmuligheter.

• Psykisk uhelse.

• Isolasjon.

• Manglende selvbilde og selvtillit.

• Kriminalitet.

• Rusavhengighet.

• Dårlige rollemodeller.

• Radikalisering.

• Stigma.

Her er noen av de viktige punktene vi drøftet:

Hva er det egentlig ungdommer trenger for å engasjere seg i livet?

Anerkjennelse og forståelse. Voksne som lytter, viser empati og tar deres følelser på alvor. Trygge relasjoner. Tilhørighet og å kunne være del av et fellesskap. Tilgang til psykososial støtte, om man sliter følelsesmessige eller mentalt. Terapi? Aksept, å kjenne seg bra nok! Tålmodighet. Håp. Utdanning og jobbmuligheter. Livsferdigheter. Positive rollemodeller. Inkluderende samfunnsaktiviteter. Sport, kunst og kultur, frivillig arbeid. Helsetjenester?

Hvordan skaper man større trygghet og mening i de unges liv?

Gode støttende relasjoner. En voksen kan gjøre en enorm forskjell. Å bli sett. Tilgang til profesjonell hjelp eller mennesker med livserfaring, som kjenner problemstillingen. Mentorprogram. Fritidsaktiviteter. Livsferdighetsopplæring. Matlagning, konfliktløsning, budsjettering. Inkluderende skolemiljø. Forståelse av karrieremuligheter og samfunnsengasjement. Styrke familierelasjoner. Ungdomsledet initiativ. Åpen dialog. Større fokus på ungdommens styrker. Det er ingenting feil med dem!

 Hva er arenaer som gir mening, mestring, håp og tro på framtiden for de unge?

Utdanningsinstitusjoner, ulike yrkesopplæring og praksisplasser, fritidsklubber, mentor og veiledningsprogrammer, frivillige organisasjoner og ulike støttegrupper. Natur og friluftsliv, Digitale og sosiale plattformer.  

 Hvordan skaper man større ansvarsfølelse, engasjement og mening for målgruppen?

Involver dem i beslutningsprosesser. Gi dem reelle oppgaver. La de ta del av ulike mentorprogram. Meningsfulle aktiviteter. Egne initiativ fra ungdommen. Gi dem feedback og anerkjennelse, Gi med opplæring i livsferdigheter, grunnleggende verktøy i eget liv som: beslutningstaking, problemløsning, konflikthåndtering osv. Trygge miljøer. Vær informativ, skape rom for refleksjon og fokuser på deres styrker.

Rent praktisk og konkret? Hvordan kan vi bedre hjelpe ungdommer og unge voksne som faller utenfor? Handlingsorienterte og lett-tilgjengelige tiltak:

Hjelpe de å erkjenne utfordringene de står i samtidig lære dem å forstå de må ta grep. Balanse. Ikke undervurdere egenerfaring. Ungdomssentre. Arbeids og praksisplasser. Mentorprogrammer, helsetjenester, fritidsaktiviteter, livsferdigheter, støttegrupper og samfunnsengasjement. Innarbeide/ lære bort kunnskap om medmenneskelighet og indre resiliens. Viktigheten av gode fellesskap fra tidlig alder. Mening, mestring og inkludering.

Etter lunsj avsluttet vi med ulike innlegg og delte inn i frem grupper der man felles jobbet fram noen gode svar på:

1.        Hvordan kan vi bedre nå ungdommen på deres premisser.

2.        Kan ulike mentorordninger være en løsning?

3.        Er fysisk aktivitet og en bedre forståelse av kroppen viktig? Hvorfor?

4.        Hvordan skaper vi større anerkjennelse og forståelse for målgruppen. Rent praktisk.

5.        Hvordan bygger vi tryggere og mer pålitelige relasjoner med målgruppen?

6.        Utdanning – Hvordan kan vi vekke en større nysgjerrighet og sult for kunnskap blant målgruppen?

7.        Hvordan kan vi være mer behjelpelig, inkluderende, og la de kjenne på tilhørighet og fellesskap?

8.        Hvordan kan vi bedre tilrettelegge for ulike jobb, arbeidspraksis og utdannelse muligheter?

9.        Hvordan fremmer vi nye livsferdigheter for målgruppen og hva er viktig?

10.    Hva trengs for å skape et mer inkluderende skolemiljø?

11.    Hvordan vekker vi en bedre forståelse for de unges karrieremuligheter?

12.    Hva kan vi konkret gjøre for å skape mer engasjement og få ungdommen til å ta egne initiativ?

13.    Hvordan fokuserer vi mer på de unges styrker og løfter fram de unike egenskapene de har?

14.    Psyiske Helse – Hvordan fremme en bedre mental helse og større trygghet hos målgruppen?

15.    Hvordan skape et mer inkluderende miljø som fremmer mangfold og aksept for målgruppen?

Har du lest så langt, så takker vi for oppmerksomheten. (Del gjerne spørsmålene med andre og lytt til ungdommen, lær fra dem og kom med innspill etter kapasitet og evne.)

Takk til alle som deltok og var med å berike våre perspektiver!

Fra Mexico City til Nøsen Yoga og Fjellhotell

I believe everything started about 5 years ago. I was working for a theater company and we applied to get a Norwegian scholarship to produce a theater play of a national author. I had never thought about Norway before, but since that moment, I felt something lighting up in my soul. The idea of going to Norway haunted me, and excited me.

Anyway, we didn’t get the scholarship, and my job in Mexico kept me busy, but I never let go of going to this northern land. At least twice a year I searched for masters in Norway, but I didn’t really liked any programs, and studying something just for the sake of being there, didn’t seem the best idea.

Itzel hjemme i Mexico City

Simultaneously I began my spiritual journey. In meditations I saw a mountain and a lake, it was a cold place because sometimes I saw it covered with snow. I used to visualize myself outside of a cabin, in the mountain slope, with my dog by my side. Several spiritual guides told me they also saw a mountain and a lake calling me, one of them even mentioned Norway….

Little by little I started to make more time for yoga, and with the pandemic time was no longer an issue. I even started to search for teachers who went deeper into the philosophy part of yoga, because I was starting to believe that I was not bringing yoga into my life by only doing postures.

In this search I came across this name: Alexander Medin.

I searched som more, and …oh! This Alexander Medin talks in great detail about the yoga sutras. More searching: where is he from? Double Oh! From Norway! I searched even more, do you give yoga teacher trainings? triple oh! Yes! Oh but it's in Norway, at intervals throughout a year. I investigated a little more: Quadruple Oh! He is the owner of a hotel in the mountains in front of a lake that is run by volunteers who work for the hotel.

Fra Mexicos strender til norske fjell…

I contacted Nøsen Yoga og Fjellhotell immediately, my heart jumped with excitement just by doing that, and to continue the excitement - they replied to my email! There was the possibility of going to study and staying for a year if I worked as a volunteer on days when there were no yoga-classes. And they asked me for an interview! I never understood the reason for the interview, I just felt that they asked me about everything I love to do and what I'm looking for. And that was it! Nøsen had a place for me, and they were waiting for me.

2,5 months since I got here. I must admit this change has not been quite easy. On the first weeks I questioned if I had taken the right choice, if I was in the right place. Turns out it is just a matter of understanding and adapting to the flow of energy of every place. Energy flows differently here. It comes from the earth, a grounding energy. Today I understand I am in the right place, surrounded by the right people, and my heart is just bursting out with love. How not to fall in love with these mountains, with these colors.

This to me is magic!

Syv år med Nøsen.

For 7 år siden var Nøsen et falleferdig hotell på fjellet. Det var gammelt, det hadde ikke fått kjærlig omsorg på mange år og det hadde stått tomt lenge. Det dryppet gjennom taket, veggene manglet isolasjon og det var etterhvert blitt bolig for mer enn én mus.

Nøsen Fjellhotell fra ca 1947-50.

Utsikten vi aldri blir lei av. Foto: Nicki Twang

Påsken 2013 kom Alexander Medin kjørende over fjellet sammen med sønnen sin, Benjamin, på vei fra Beitostølen til Hemsedal. De kjørte Panoramaveien og ved Nøsasvingen stoppet de for å nyte den fantastiske utsikten. Ingen hadde ord for hvor vakkert det var. Plutselig sier Alexander til Benjamin: “Tenk å ha et eget Yoga Retreat Center her, da! Hadde ikke det vært fantastisk”? Så kjørte de videre uten å tenke noe mer på saken. Hvertfall ikke på en stund…

Far og sønn (fra bryllupet til far da han og konemor Ellen giftet seg på Nøsen i 2017). Foto: Nicki Twang

På den tiden underviste Alexander yoga på Puroyoga i Oslo og han hadde så vidt startet prosjektet som i dag er Back in the Ring (BITR). Han var i tillegg på vei til India på den aller første turen med tidligere innsatte og rusavhengige. Hverdagen var travel. Likevel, tanken som hadde dukket opp på kjøreturen over fjellet lå der og summet. Den ville ikke slippe taket.

- Kan du fortelle oss om begynnelsen, Alexander. Hvordan hadde det seg at du startet opp på Nøsen?

Høsten 2014 hadde jeg det første yogakurset på Nøsen. Litt som en prøve med noen vestkantdamer fra Oslo. De syntes beliggenheten var fantastisk, bygningsmassen horribel, og de ble skremt av mus i mange kriker og kroker. Jeg så bare muligheter og fra 2015 begynte jeg å leie på prøve. Høsten 2015 kjøpte jeg Nøsen, og rett etterpå kom flyktningkrisen. En uke før julaften ble Nøsen omgjort til et flyktningmottak for 100 asylsøkere i tre måneder. Det var utfordrende på svært mange plan, men året etter ga det oss muligheten til å fikse taket, oppgradere hotellet og fikse mye av det som trengte vedlikehold.

Så var vi i gang. Vi lekte hotell. Lite visste vi hva vi hadde begitt oss inn på.

Heldigvis var yoga drivkraften, det var vår største vare og det vi kunne best. Sakte men sikkert kom det mennesker hit, som ville fordype seg i yoga. Noen var betalende gjester, mens mange byttet vi tjenester med. Yoga, kost og losji mot litt vedlikeholdsarbeid, hjelp på kjøkkenet eller rydding og vask. Gradvis fikk vi en profesjonell stab som ønsket å være her og som brant for det vi gjorde. Vi ble proffere, fant glede i arbeidet og opplevde styrken og gleden i genuin service. Det beriket alle som jobbet her, det var godt for stedet og gjestene våre trivdes. Det la grunnlaget for det vi har blitt i dag. Service og Karma Yoga.

Det vi kan aller best: yoga. Foto: Darja Olsevskaja

I dag er det ikke bare yoga som trekker folk til Nøsen. Kjøkkenet får også mye skryt. Vi hører om ihuga kjøttelskere som spiser vegetarmat i dagevis i strekk, og som smiler fra øre til øre.
- Men den første tiden var matserveringen ikke helt den samme?

Jo da, matserveringen har vært relativt bra fra dag én. Men det var ikke alle som laget mat med hjertet. For mange var det bare en jobb, et ork, noe de gjorde som en tjeneste eller at de ønsket å bevise noe. Alt var som mørkest under pandemien, men noen uker før vi skulle åpne sommeren 2020 kom Prasad, og like etterpå kom Lise. Først på besøk, men etter to uker fikk de begge fast ansettelse. De har forandret kjøkkenet vårt til et tempel hvor festmat serveres hver eneste dag. Det er et privilegium alle bøyer seg i takknemlighet for, hver eneste dag.

Lise er en stjerne på kjøkkenet, med bakgrunn fra Oslos ‘fine dining’. Foto: Malene Saxebøl.

Prasad. Helten vår som kombinerer lokale råvare med østlig krydder.

I disse dager er det flere byggeprosjekter på gang. Råloftet har blitt til en ny etasje. Her blir det blir ekstra rom for yoga, det blir bibliotek og et konferanserom. Utsikten herfra er ubeskrivelig vakker.
- Hva er planene fremover?

Vi håper å bli ferdig med den nye etasjen våren 2022. Høsten 2022 skal vi bygge ut spisesalen med 200 kvadrat. Yogasalen nede skal også få 150 kvadrat ekstra og vi skal lage et lite mini-spa med badstue, jacuzzi, kald-kulp og chill-out lounge. Over restauranten skal vi bygge en stor terrasse hvor man kan nyte utsikten og oppleve Nøsen magien på sitt aller beste.

Lite visste vi hvor mye spennende som kunne skje på 7 år. Vi gleder oss til de 70 neste!

Snart en helt ny etasje.

Nytt rom med vakker utsikt. Klart til våren.

Mindfulness i desember.

Desember. Det er kalt og mørkt ute og lunt og varmt inne. Det er tente lys, kakebaking og god mat, sosialt samvær og en uendelig rekke aktiviteter. Alt river og sliter i oss. Kos og hygge - ja så klart! Eller hvordan er det….rekker vi å kose oss, eller er det mer stress og dårlig samvittighet?

Vi har tatt en prat med Ellen Medin for å finne ut hvordan en ekte yoga-familie takler julestria. Vi vet jo at Ellen er eneste feminine innslag i familien på fem. Den ene av gutta hennes går i barnehage, de to mellomste går på skolen og sistemann er sjefen på Nøsen, dvs. både yogalærer, hotelldirektør og veldig mye mer. Selv er hun lærer på Hallingdal Folkehøyskole, altså fulltidsjobb på hele gjengen.

- Kjære Ellen, hvordan er livet i årets siste måned med forberdelser til jul, mørketid og det hele?

Ha-ha-ha og ho-ho-ho! Her kan det bekreftes høyt tempo som vanlig. Masse jobb på begge to og travle unger. I tillegg har vi kjøpt oss nytt hus med overtakelse rett over nyttår. Det vil si adventstid, juleforberedelser, kalenderåpning og pålagt covid-testing hver morgen , ting som må pakkes og flyttes og hus som må selges så fort som mulig. Hemsedal har strenge restriksjoner pga smitte, så det har faktisk roet tempoet litt. Det er jeg takknemlig for. Og det er en stor skatt i hverdagen generelt: å være takknemlig for de små ting... og det er jeg faktisk ganske bra på.

Ellers så vil jeg si at desember føles som en ganske vanlig måned. Jeg har ikke skyhøye forventninger. Livet som trebarnsmamma har lært meg å se langt etter perfekt og jeg er ganske god venn med utilstrekkelighet. Det er et godt knep, å ikke frike ut av alt jeg ikke får til! Det er ikke så himla farlig...

Her i huset ble det ikke pynta til advent før jeg hadde tid til det, jeg var bare smart nok til å dele ut adventskalenderne til kidsa tidsnok. Viktige prioriteringer! Dessuten har jeg nedskalert både kalendere og julegavehysteri. Derimot har vi hatt en skikkelig pepperkakebake-økt med julemusikk på høyt volum, men det blir absolutt ikke bakt så mye mer enn det. Hverdagsmiddagen er som alltid obligatorisk samlingspunkt etterfulgt av Nrk’s julekalender på tv. Det er skikkelig koselig! Og så spiller vi Ludo. Da må alle legge vekk skjermen. Og det er et mål i seg selv... så mange øyeblikk som mulig sammen uten skjerm!

Mitt overordnede mål for desember er godt humør. En god indikasjon på at jeg er i kontakt med meg selv og tro mot de verdier jeg ønsker å leve etter.

- Har du noen yoga-utenfor-matta-knep du vil dele med oss?

Det er enormt mye frihet og stress less i god planlegging og struktur. Jeg legger meg aldri før huset er ok og alt gjort klart til neste dag. Klærne er lagt frem, sekkene pakket og nistepakkene smurt... da ligger mye tilrette for en ganske trivelig morgen. En god start på dagen er uvurderlig for allemannalle.

Jeg trenger ellers litt tid for meg selv før huset og kaoset våkner til livet om morgenen. Dette løser jeg aller helst med yogapraksis. Og aller helst sammen med mannen. Det er likevel en regel å ikke få dårlig samvittighet om jeg ikke får det til. Nok søvn er høyt prioritert, men jeg prøver om ikke annet å få litt tid til å samle meg på egen hånd før resten av armene og beina begynner å bevege på seg. Litt marginer å gå på. Muligheten til å lytte til meg selv akkurat her og nå. Praksisen kan jeg evt ta igjen ila dagen. Det finnes alltid et smutthull et eller annet sted.

Mitt aller viktigste yoga-utenfor-matta-knep er å kjenne seg selv og sitt ærlige utgangspunkt hver eneste dag. Det endrer seg så utrolig fort, mange ganger gjennom hele dagen!! Så jeg

jobber hele tiden med å være tydelig i meg selv. Da blir det lettere å ta gode valg når livet grensetester meg fra alle hold. Hele tiden! Når det dukker opp vanskelige følelser og antydning til dårlig humør, spør jeg alltid meg selv: hvilken grense i meg selv er det jeg tråkker på nå? Etter hvert har jeg utviklet svart belte i grensesetting og det er livets største skatt! Jeg har blitt bedre på å si nei. Og bedre til å si ja til meg selv. Man kan faktisk aldri skylde på noen andre. Det handler alltid om oss selv. Det er ganske spennende i grunnen. Min form for kontrollbehov er mitt ønske om at ALLE skal ha det bra. Spesielt i familien.Illusjonen om kontroll. Mission impossible! Nå har jeg fått øye på dette mønsteret og prøver å slippe taket... har innsett at jeg trenger både egentid og stillhet for å hente meg inn. Det er fint å strekke seg etter å være sin beste versjon og faktisk legge tilrette for det. Sørge for at jeg selv har det ok.

Andre herlige skatter å strekke seg imot: å være fornøyd, takknemlighet, raushet, godt humør, en GOD porsjon selvironi, en skikkelig god latter så ofte som mulig og å omgi seg med skikkelig fine folk i livet. Til syvende og sist må vi også bli flinkere på å tilgi oss selv, tørre å være perfekt uperfekt og å romme våre feil og mangler i større grad.

Vi som har deltatt på dine populære myk-yogatimer på Nøsen føler alltid at vi får så mye mer enn en yogatime. Vi føler oss både sett og forstått, og når vi ruller sammen yogamatta føles ryggen rettere og troen på livet er litt større. Du gir oss rett og slett en vitamininnsprøyting.

- Hva er det som gir deg ekstra vitaminer?

Å kjenne seg selv så godt at man vet hva som skal til for å ha det godt i livet. Vi har alle en lengsel etter ekte. Etter mening. Vi er alle et produkt av vår egen historie. Vi må akseptere det som er nå og så er fremtiden opp til deg. Alt som trengs er å ta det neste riktige valget,og så det neste riktige valget. Og så det neste riktige valget. Ta imot all den lærdom det innebærer å gjøre feil med åpne armer. Gå løs på negative tanker med ninja-sverd. Jobbe for å være trygg nok i livet til å takle utryggheten. Trygghet til å nyte livet. Finne gleden i både ansvaret og arbeidsoppgavene livet har skjenket oss. Å strekke seg etter å være et godt menneske. Det er en god følelse det! Og så er jeg god på å ha det veldig morsomt under veis... ha-ha!

Og så har jeg skikkelig troen på å ta vare på fellesskapet. Å ta vare på hverandre . ”Vitaminer” for meg er å gjøre meg utilgjengelig noen ganger. Å ta imot hjelp. Og å kose meg med mine aller nærmeste. Både familien min og mine aller nærmeste som jeg har valgt selv. Ellers så elsker jeg fjellet alle årstider, å kjøre store puddersvinger i dyp snø, å være ute, å gå toppturer, å henge i klatreveggen, å bølgesurfe, å labbe i fjellet med fjellski og gamasjer, å telte. Å tillate meg selv å bare være. Å miste tid og sted. Det enkle livet. Og selv om det blir litt mye og litt mange noen ganger, så er jeg skikkelig glad i folk.

God desember og god jul til alle sammen. Husk at det bare er en måned som alle andre måneder og at det til syvende og sist ikke er så farlig om fasaden sprekker litt ;-) Det er faktisk bare bra!! Av og til handler livet om å puste inn på fire og ut på fire!

Velsignet julefred og alt GODT, det fortjener vi ALLE. God og varm klem, håper vi ses på Nøsen snart

A beginners mind.

At Eva er glad i fjell er det ingen tvil om, så pass har vi lært oss disse fem årene hun har vært en del av Nøsen-teamet. Og likevel, vi forundrer oss litt, for det virker som hun aldri får nok. Fritiden brukes nemlig til enda mer fjell. I ferier er det dagevis i telt, det er nye fjellområder, isbreer og toppturer. Ofte med Surya (hunden hennes, en Border Collie) som eneste selskap.

Det går rykter også. De sier at Eva henger med noen av de råeste klatrerne i nærområdet og at de leker seg i fjellvegger som knapt har noen grep. Vi snakker altså om klatring i stupbratte, nesten helt glatte vegger, der man bruker tåspissko så trange at foten gjør en svak krumning ikke ulik den vi ser hos ballerinaene i Operaen, og der fingergrepene er så små at det bare er det ytterste leddet på en eller to fingre som er i bruk.

Fortell oss, Eva, hva er det med deg og fjellene?

Eva: Det er et svært intimt forhold! Det er helt sant. I fjellene og i klatringen har jeg funnet noe jeg ikke vil gi slipp på. Noe som har vært vanskelig å finne andre steder, kanskje bortsett fra på yogamatta…. jeg tror det er klarhet, skarpt fokus, fred i hodet...

Når jeg er på fjellturer alene med hunden min er jeg selvstendig. Jeg tar avgjørelser og jeg gir ikke opp. Jeg føler rett og slett at jeg tar ansvar for livet mitt på en helt grunnleggende måte. Det er en god følelse. Og selvfølgelig, jeg sier ifra hvor jeg er, ihvertfall til May-Rita (assisterende daglig leder på Nøsen) for hun bekymrer seg alltid (hehe).

Vi som kjenner deg vet at du ikke er av typen “show-off”, men vi er nysgjerrige. Hvor vanskelige ruter klatrer du egentlig?

Eva: Det er bare et år siden jeg startet å klatre. For meg er dette med klatring helt nytt, men på en måte er det også litt kjent. Å klatre er som å være på tur hvor veien er veldig bratt og veldig utfordrende.

Det finnes gradering av ruter men det betyr ingenting. Det er som i yogapraksisen, det spiller ingen rolle om du praktiserer halve første serie eller tredje serie, det som er avgjørende er med hvilken intensjonen du gjør yoga, eller klatrer. Er intensjonen å bli sterkere, eller mer fleksibel bare for å kunne vise det frem til hele verden? Eller er målet å utfordre det som begrenser deg, bli modigere og sterkere mentalt?

Noen ganger faller jeg på de letteste rutene, andre ganger er jeg som en fjellgeit. Hvorfor? Svaret er alltid det samme: de gangene jeg er mentalt i balanse er jeg også fokusert. Da går det som regel bra. Men, for å svare på spørsmålet ditt, den vanskeligste ruten jeg har klatret er en innendørs rute med gradering 8-. Den brukte jeg et halvt år på å klare. Jeg var redd de skulle skru ned ruten og lage en annen før jeg ble ferdig (hehe).

Helt til slutt, hvordan synes du at yoga og klatring passer sammen?

Eva: Klatring er supert for den fysiske delen av yoga, på den måten at det bygger opp muskler som beskytter ledd. Akkurat det er ganske opplagt. Det som ikke er like opplagt er hvor mange elementer av yoga det er i klatring, hvor mye fokus som er nødvendig for å utføre små bevegelser, hvor rolig du må være, at du må puste selv om det er hardt og vanskelig, og at du ikke må bli distrahert selv om en sverm av veps surrer rundt anklene dine… Det har vært fantastisk å komme til en aktivitet med helt blanke ark. Uten forkunnskap. Hodet er så åpent og klar for å lære. Å være nybegynner er flott.

Stressmestring.

Hva er det som gjør at noen mennesker tilsynelatende tåler “alt” mens andre blir slått ut av de minste motbakkene? Er resiliens (eller motstandsdyktighet) en medfødt egenskap, eller er det noe vi kan lære oss?

Vi har tatt en prat med Alexander for å kanskje finne svaret. For når sant skal sies er det noe ved ham som stadig forundrer oss. Hvordan klarer denne mannen å ha så mange baller i luften og samtidig være både fokusert, oppmerksom og tilsynelatende fornøyd med tilværelsen.

Vi vet også at svarene kan bli både lange og intrikate, derfor har vi begrenset det til 3 konkrete stressutløsende hverdagsutfordringer:

1. Lite søvn

2. For mange forstyrrelser i hverdagen

3. Ingen tid til fysisk aktivitet, treffe venner, lese bøker e.l.

Kjære Alexander, du er småbarnspappa, ektemann, hotelleier, hotelldirektør, daglig leder for BITR, yogalærer og en svært aktivt del av driften på Nøsen som for tiden har påbegynt utvidelse av hotellet og etterhvert også planlegger videre utbygging av hyttetomter m.m.

Hva er det som gjør at du, midt i alle oppgavene, kan være den positive og inspirerende fyren du er? Hvilke teknikker benytter du deg av for ikke å bli lidende under punktene over?

Alexander: Først og fremst kjenner jeg på en enorm glede og takknemlighet over livet. Selvfølgelig møter jeg utfordringer i hverdagen som alle andre, men den berikelsen jeg har fått i livet takket være yoga, er så vakker og oppløftende og jeg kjenner mitt største ansvar er å forvalte og gi dette videre så godt jeg kan. Tatt i betraktning min brokete fortid og at jeg er et løvetannbarn er det minste jeg kan gjøre å stå til tjeneste for andre og spre mine erfaringer innen yoga. Det er min styrke, kapital og berikelse. Det i seg selv er en kraft som bygger opp, forløser og fremmer nye innsikter. 

Skal jeg svare mer konkret på dine punkter må jeg ærlig innrømme at det har vært for lite søvn i over 20 år. Men, heldigvis har jeg en solid yogapraksis og meditasjonsøvelser jeg gjør hver morgen som gjør at jeg kan nullstille meg, lade batteriene, finne klarhet og fokus. Ingenting løfter meg mer enn det, de tidlige morgenstundene, før familien våkner og alt kaos begynner. Får jeg 60-90 min med en rolig og stødig yogapraksis, ja da kan jeg stort sett møte hverdagens utfordringer med en stoisk ro. Den indre støtten jeg finner i yogapraksisen gjør at jeg slapper bedre av i utfordringene og blir mer løsningsorientert i hverdagslivets mange problemstillinger. Derfor ser jeg sjelden svart på noe. Yoga fremmer også en indre glede som gir meg en positiv kraft i møte med andre.

Når det gjelder forstyrrelser i hverdagen så har de blitt litt i overkant mange de siste årene. Men jeg har også blitt flinkere til å beskytte meg og er flinkere til å prioritere hva som er viktig nå og hva som kan vente til senere. Så har jeg et fantastisk team av mennesker rundt meg som jeg samarbeider med og vi utfyller hverandre bra i de ulike rollene og funksjonene vi har. Vi har noen grunnleggende verdier som vi deler og det er en gjensidig tillit til at alle tar ansvar på sitt felt. For meg handler det til syvende og sist om Service. Å kunne stå til tjeneste og være en ressurs. Jeg får masse energi av å kunne bidra og viktigst av alt lærer jeg hele tiden noe nytt, både om sinnet mitt og andre og iboende ferdigheter som er i konstant utvikling. Men, for å være kort, kunsten ligger i å lære seg prioritere det som er viktig. Man kan kun gjøre én ting av gangen. Gjør man det godt og grundig frigjøres tid, man kjenner på gleden av å kunne gi slipp med god samvittighet, og kan være klar for nye utfordringer. Det er for meg et godt liv, de små øyeblikkene jeg finner fokus, en uforstyrret klarhet og tilstedeværelse. Det i seg selv frigjør en energi og kraft som gjør at jeg får harmoni og glede på innsiden og er klar for nye utfordringer når de kommer.

Når det gjelder fysisk aktivitet er jeg flink til å ta turer i fjellet. Jeg liker å bevege meg. Jeg har dessverre for lite tid til å lese bøker og det savner jeg, men jeg opplever en enorm glede med alle menneskene som kommer til Nøsen og de jeg treffer i arbeidet med BITR. Å pleie gode vennskap er viktig og jeg skal ærlig innrømme at jeg har et stort forbedringspotensial der, med å sette av mer tid til gode venner. Det er viktig og gir mye glede. Men nå er jeg også inne i en småbarnsfase og det har alltid førsteprioritet.

Kunsten å prioritere, samarbeide med flinke folk, yogapraksis og meditasjon. Vi tror deg så gjerne, og vi ser jo at det fungerer! Vi ser også at du er både viljesterk og svært inspirerende. I tillegg har du god evne til å justere deg i forhold til omstendighetene. Men, med så mange baller i lufta og så mange hensyn å ta må det vel oppstå konflikter også. Hvordan unngår du at konflikter tapper deg for krefter og har du en løse-konflikter-fasit du vil dele med oss sånn helt til slutt?

Alexander: Først og fremst må jeg innrømme at ikke alle konflikter kan løses og det må man lære seg å leve med. Jeg er heller ikke en konfliktsky person og jeg liker litt friksjon for å finne ut av ting. Hva som er viktig for meg er rettferdighet og evnen til å finne klarhet, forståelse og samhandling. Om jeg innser at jeg har feil, gjort urett eller vært litt ufin mot noen prøver jeg alltid å legge meg flat for å få til en forsoning. Men spør du om en konflikt fasit må det vel være, 1. Ikke vær redd for dem, 2. møt dem med åpenhet og forståelse, 3. Om feilen ligger hos deg, be om unnskyldning, 4. Om det ikke funker, gi slipp og gå videre.

Podcast: Hennings Verden snakker med Alexander. Hva er Yoga?

Alexander er kjent for mange i Yoga-miljøet som en av de fremste lærerne i Norge. Han har startet Yoga for tidligere rusavhengige og innsatte i fengsler - Back in the Ring (BITR). Han er i tillegg eier, hotelldirektør og yogalærer på Nøsen Yoga og Fjellhotell.

Lytt til podcasten her: https://open.spotify.com/episode/7iUS2F2f893w7jE0l3bTVa?fbclid=IwAR3rYnl6C4XqXxHwr9J05_jFsehDQo8pTT6RFLCPI21fXujuEScR9-_7Qmc

Eller der du vanligvis hører podcaster.

Podcast: Det burde vært en film...

Det burde vært en film, sa Sjur Dagestad fra Innoco da han intervjuet sjefen vår. I stedet ble det en podkast. Hør selv å se hva du synes. Vi heller mot å være enige med Sjur….

Ikke det minste rart at bleien innimellom havner på hodet. Foto: @malsax

Podcast laget av Innoco pr. 27. mai: Back in the Ring.

Du finner den her:

Eller her.

Pandemi er ikke for pyser.

Mange i yogamiljøet kjenner Siv Løvland. Det er hun kule dama med det røde håret og alle tatoveringene. Hun som dukket opp i yogastudioet i Bygdøy Allé for første gang i 2013. Den gang syntes hun det var skummelt å ta av seg sokkene. Alle var så pene, slanke, velfriserte og rene. De hadde ingen arr. Og de hadde ikke noe på føttene.

Siv og Nicolai på Puro Yoga. Foto: Nicki Twang.

Senere ble hun vant, og kom ofte til Puro. Hun ble hun en i den faste gjengen. Et langt liv med rusmisbruk var et tilbakelagt stadium. Yoga gjorde godt. Det nye miljøet gjorde også godt.

Siv er flink til å snakke. Hun forteller sånn at vi hører på. Hun er ærlig og rett frem. Har ikke så mye filter. Vi kjenner oss igjen i det hun sier, også vi som aldri har vært avhengig av annet enn kaffe, kjenner oss igjen.

Siv flyttet etter hvert inn i kollektivet over yogashalaen. Hun skaffet seg flere jobber og ble en travel dame. Kjørte rundt på sin røde scooter i Oslo, fra det ene stedet til det andre. Alltid med masse folk rund seg. Både hjemme og på jobb var det mange rundt Siv, for hun er jo så flink med folk. Hun er en som hjelper andre.

På Romsdalseggen. Foto: Nicki Twang.

Plutselig er Siv TV-kjendis også. Reiser rundt i Norge i programmet til Petter Uteligger. Det ble høye seertall, de vant Gullruten, og gjett hvem som holdt takketalen etterpå? Det var Siv. Intervju i programmet til Lindmo har det også vært. Og etter et program med Karina Hollekim fikk Siv fallskjermhopp i gave. Som takk for samarbeidet.

De to siste årene har Siv bodd alene. Det var uvant i starten. Hun liker jo å ha folk rundt seg hele tiden. Men det ble stadig lettere. Hele det første året gikk det fint, hun ble vant til det. Trivdes godt.

Så kom pandemien.

Det som hadde vært travle hverdager med flere jobber og mye kontakt med folk ble redusert til et og annet møte på zoom. Yogastudioet var stengt. Alle møtesteder ble borte. Dagene mistet struktur. Det kunne være to 2-3 tilfeldige, mindre jobb-møter i løpet av en uke. Noen ganger kanskje bare en time på hele uken. På zoom. Jobben på kafeen =Kaffe var eneste stedet hvor hun møtte folk. Det var 1 gang i uken.

Å være dønn alene er tungt.

For en sosial person med en fortid som ikke er så hyggelig kan det være vanskelig. Det blir mye tid til å tenke, og alle tankene er ikke så gode. Ukene går. Månedene går også. Det blir ikke lettere. Ensomheten er tung og de tomme dagene uendelige. Det er disse tankene. Skammen. Alt som er tilbakelagt. Alt som burde vært annerledes. De fæle tankene.

For bare noen uker siden ble det svart. Så sprakk det. Så ble det verre. Det svarte varte i en uke. Kanskje var det 10 dager, tiden er litt vanskelig å holde styr på. Så tok Siv den vanskelige telefon. Den var til Alexander.

«Kan jeg få komme til Nøsen?» Svaret var tydelig: «Ja. Kom. Men du skal være rusfri!»

Akkurat nå er Siv på Nøsen og det går bra. Her er det folk å prate med, eller ikke prate med, men de er her. Det svarte hullet blir stadig fjernere. Planer kommer tilbake, nye dukker opp. Veien går videre. Nok en gang med en ekstra erfaring i bagasjen.

«Du er så åpen og sterk, sier alle. Så klok. Og det er sant», sier Siv. «Men ikke hele tiden, og ingen vet akkurat hvordan jeg har det på innsiden».

I India med BITR.

Tanker om kjærlighet.

ALLE lengter vi etter kjærlighet og ALLE fortjener vi kjærlighet. Det er jeg faktisk HELT sikker på. Men hva er det sånn egentlig, ekte kjærlighet?

Ingen ting, absolutt ingen ting har endret seg mer en kjærlighetsbegrepet mitt så langt i livet. Aller mest har det endret seg gjennom tøffe motbakker. Tro, håp og kjærlighet har blitt filleristet langt nedi møkkakjelleren av egen frykt, smerte, hardhet og selvopptatthet.

Mye av det vi kaller kjærlighet tror jeg er smålige og betingede forsøk på å elske oss selv. Dekke egne behov, mens vi later som at det er til andres eller alles beste. Vi sørger for meg, mitt og mine mens vi leter etter ”what’s in it for me”. Spiller skuespillet i forsøk på å kontrollere lykken. Venter på de store øyeblikkene der noen andre kliver inn på vår egen scene og serverer oss kjærlighet, varme og ømhet på et stort fat. I bøttevis aller helst. Så kan vi fylle hjertet til randen og leve godt på det. Det skulle man nesten kunne klare å tro på. Håpe på. Lengte etter.

Så kan jeg late som om uroen og tomheten ikke er der. Helt til mine egne smerter atter henter meg inn igjen og forvandler meg til et nytt troll. Det finnes mange versjoner av dem. 

Først og fremst har jeg innsett at jeg ikke kan kreve noen verdens ting av andre enn meg selv. Det er så lett å få for seg akkurat det: at vi kan kreve å FÅ kjærlighet. Fordi JEG fortjener det... og jeg er som regel liten og redd inni meg selv når jeg faller inn i denne skuffen. Elsk meg!!!!!!! Som en kommando. Som en trussel.

En tidlig yogaopplevelse innebar kommentaren ”Du må mye lenger inn i dritten, Ellen”. Og jeg var ikke i nærheten av å forstå hva hun snakket om. Det tror jeg kanskje at jeg gjør nå. Ti år senere... hun hadde HELT rett. Og det så ikke pent ut. Og verre skulle det bli.

Neste steg i prosessen innebar nemlig å bli kjent med meg selv på nytt. Slippet taket i glansbilder og fasader. Åpne opp for ærlighet, åpenhet og ekthet. Måtte tåle meg selv slik jeg faktisk ER. Akseptere mine smerter og innrømme mine svakheter, feil og mangler. Uten å bli hard. Uten å flykte. Uten å skylde på NOEN andre. Uten å synes synd på meg selv. Uten å bli et offer. Vanskelige mønstre å bryte. Vanskelige mønstre å få øye på. Vanskelige mønstre å innrømme. Det er så vanskelig å ikke skamme meg.

Et stort gjennombrudd har vært å innse hvor reaktivt jeg er som menneske. I følelsene mine. I tankene mine. I handlingene mine og væremåten min. Jeg lærte meg tidlig å kjempe. Ofte hardt og med stor intensitet. Alt som har vært vondt i meg selv har jeg kjempet imot, innbilt meg at jeg kunne takle og tåle, mens jeg i realiteten har vært liten og knallhard på elle(n)vill flukt. I realiteten dyrket jeg uærlighet, forvirring og egne sannheter for å kunne leve med meg selv. Døyvet uro, kjedsomhet og rastløshet med mye rart. Jeg var helt ute av stand til å bare være uten å komme med en motreaksjon for å kompensere. Spesielt alt som har smertet. Det er lett å være god når det går godt…

Yoga var starten på en forvandlingsprosess og selve begynnelsen var å virkelig tørre å se meg selv. Virkelig, virkelig lytte. Jeg tror faktisk det er mye kjærlighet i akkurat det. Det gjør stadig vondt, men det hjelper å øve. Smerte og frykt er fantastiske øvingsarenaer og de gangene jeg klarer å ha det vondt uten å bli hard - da føler jeg egenkjærlighet. Når jeg tåler å gå på trynet og klarer å reise meg med verdighet. Tilgi meg selv og ta til meg den lærdommen det var meningen at jeg trengte.

Sårbarhet og mykhet er styrke på ekte, fordi det krever så mye ærlighet. Å tåle å møte det som er vanskelig uten å bli ufin, å klare å bare være uansett hva som dukker opp. Raske svingninger. Å vite at alt går over i noe annet. Vondt, men også godt. Å kjenne en tillit til at alt ordner seg om intensjonene i hjertet er gode, og at det alltid blir som det skal, uansett. Å hengi meg til de gode stundene med takknemlighet, og samtidig brette opp ermene når neste problem skal løses. Det er kjærlighet for meg i dag.

Foto: Nicki Twang - www.twang.no

Min aller nærmeste familie lærer meg om kjærlighet hver eneste dag. Å innse at frihet ikke nødvendigvis handler om å gjøre akkurat DET jeg vil akkurat NÅR jeg vil, har vært en stor døråpner inn til kjærligheten. Frihet er faktisk ansvar. Ansvar er mening. Mening for meg er nære og ekte relasjoner. Mine aller nærmeste er alltid den store påminnelsen om at jeg er en del av noe større enn nettopp meg selv. Og DET er noe av det vakreste jeg vet. Fellesskapet. Desto mer vi gir, jo finere blir det.

Og så kan jeg ikke skrive denne teksten uten å nevne barna mine. Å være mor til mine viktigste læremestre og tre strenger som går rett gjennom hjertet. Lite tenkte jeg på betingelsesløs kjærlighet før de dukket opp i livet mitt. Ingen har tilgitt meg flere feil enn dem. Mange av dem gjort på samme dårlige dag.

Tre speil som fullt ut stoler på at jeg passer på dem og tar vare på dem og etter beste evne gjør dem til ansvarsfull hel ved. Tre speil som knuser mitt eget ego hver eneste dag! Som sørger for at jeg må akseptere at jeg stort sett aldri strekker til, godta at jeg er livredd og at jeg gjør feil hele tiden. At jeg bare blir nødt til å prøve så godt jeg kan midt oppi alt det uperfekte. Strekke meg etter å bi enda bedre. Falle. Reise meg igjen. Aldri gi opp å være god og å gjøre godt. Kjærlighet er disse gode intensjonene. Å tørre å elske uten å kreve noen ting. Å tørre å gi slipp. Å våge å være. Gjøre så godt man bare kan.

Kjærlighet for meg i dag er å vite at hardhet aldri fører frem. Å tørre å hvile i denne moderlige, varme og myke kraften som fins i hjertet mitt. Å hengi meg til livet med takknemlighet. Å tilgi og å bli tilgitt. Å stole på meg selv. Å tørre å være raus. Å være fornøyd. Å ta vare på min vei og mitt ansvar i livet. Å finne trygghet i meg selv og stole på at den er der selv på dårlige dager. Å finne glede i plikter som jeg egentlig ikke orker. Å hjelpe andre så godt jeg kan.

Å finne ro i meg selv . Å finne klarhet i meg selv. Å finne glede i livet. Nyte øyeblikkene. Å ta vare på det som betyr noe. Å ta vare på de som er viktige i livet.

Gutta mine: Jeg elsker dere. Takk Alexander, Snorre, Hjalmar og Oskar.

Å kultivere takknemlighet.

Vi har hørt det utallige ganger før. Vi skal være takknemlige. Takknemlig for at vi er friske, for at vi kan spise oss mette, for at vi har tak over hodet, klær som holder oss varme. Ikke minst skal vi være takknemlige for at vi bor i Norge. For så heldige er vi at vi kan miste jobben, eller enda verre, vi kan bli syke, og likevel har vi nok til mat og klær. Og vi har det der taket over hodet.

Foto: Darja Olsevskaja

Likevel hender det at vi våkner opp dag etter dag med en følelse av motløshet. Ikke takknemlighet.

Motløshet fordi det eneste du føler er at du er alene. Motløshet fordi du savner å gjøre yogaen din i et rom fullt av andre pustende, levende mennesker. Fordi du knapt husker hvordan det var å spise sammen, prate sammen, prate i munnen på hverandre, diskutere høylytt, være enige og uenige. Krangle, le, skråle og presse oss enda tettere sammen for å gjøre plass til en til.

Du verden så godt det er å krangle. Krangle og knuffe og likevel kunne se hverandre i øynene og vite at akkurat det blikket, det betyr at vi er venner likevel. Det blikket, som er synlig kun om vi er nærmere enn 2 meter. Som ikke synes via zoom eller teams eller all den andre avstands-nærheten vi har blitt så vant til.

Det er her tannverken er god å ha. For kan du huske den fæle tannverken? Den du ikke lengre har, men som var altoverskyggende da den var der. Husker du hvor vond den var? At du ikke klarte å tenke på annet enn den, og at flytende føde var det eneste du kunne spise i flere uker fordi det var umulig å tygge.

Eller kanskje du husker den vonde ryggen? Den som gjorde at du ikke kunne gjøre bro på flere måneder. Knapt nok sitte eller gå normalt.

Og her kommer poenget, for kan du huske gleden over å spise brødskiver igjen? At brød med brunost smakte som det beste i hele verden og at skorpene var himmelske. Overbevisningen du hadde over at du aldri kom til å bli lei av å tygge på harde brødskorper.

Eller når smertene i ryggen ga seg og du kunne ta lange skritt igjen. Ikke bare trippe rundt med museskritt fordi det var det eneste som ikke ga nålestikk av smerter i korsryggen, og husker du den første forsiktige broen som senere ble dypere helt til du til slutt hadde glemt hvordan det var å ha en vond rygg? Eller å ha tannverk?

Det er den følelsen! Hvordan kan vi lære oss å kultivere følelsen av å ikke ha tannverk?

Fra nonnekloster i Italia til Nøsen i Valdres.

Vi gleder oss alltid litt ekstra når Kristin Flood kommer til Nøsen. Denne dama er en kilde til dype samtaler om mysteriet å være menneske. Det er alltid noe å lære, å forstå. Hun har alltid et perspektiv som inspirerer. Men kanskje mest av alt gleder vi oss til stillheten. Kristin holder stillehetsretreater på Nøsen, og det fordrer at hele Nøsen crewet må ta hensyn - og være i stillhet.

«Da jeg kom til Nøsen første gang var plassen helt i tråd med hva jeg var på leting etter: Et sted med nærhet til naturen. Nøsen var dessuten et sted hvor arbeidet med det indre allerede var etablert. Jeg har holdt stillretreater i et nonnekloster i Italia i 15 år. Riktignok er det en stor kontrast, men på Nøsen finner jeg en atmosfære som ligner, der de som jobber er dedikert, ikke i bønn, men i sin yogapraksis. På en stillhetsretreat lærer du hvordan du kan bli mer autentisk hvordan du kan modnes fra innsiden og ut. Psykologisk og åndelig.»

På retreaten på Nøsen er deltagerne i stillhet i fire dager, også under måltidene.

Selv har Kristin en meditasjonspraksis, og selv om hun ikke er katolikk har hun reist rundt om i Italia og bodd i forskjellige klostre. Slik har hun erfart at stillhet er et unikt verktøy for indre vekst. Hennes bøker Amor Fati, I Frans av Asissis fotspor, Rom for stillhet og Nærvær forteller om ulike aspekter i en personlig utvikling.

«Jeg har bodd i Italia i 30 år, et land med sterke åndelige røtter. Det er naturlig å ha en tro, å gå i messe eller søke stillhet. Klostrene er fortsatt så levende. Munkene og nonnene vet hvordan større innsikt kommer gjennom erfaringen av stillhet.»

Kristin er bosatt i kunstbyen Venezia og er naturlig nok dypt engasjert i kunst-og kulturhistorie. Hun mener at Europas kulturelle røtter ligger i Italia. Nå er det den italienske dikteren Dante Alighieri som engasjerer henne. Hun har jobbet med en fri gjenfortelling av hans verk ´Inferno` i mange år. I mai kommer boken ´Dantes Inferno`, en historie om Dantes vandring gjennom jordoverflaten og ned i Inferno, helvete, og fram til hans møte med den største demonen av dem alle: Lucifer.

«Det er interessant å oppdage hvordan dette verket fra 1300 tallet fortsatt er aktuelt. Teksten kan leses symbolsk, på ulike måter. For eksempel som en invitasjon til å tørre å se seg selv i hvitøyet. Altså bli klar over våre skyggesider, og at vi kan leve et bedre liv hvis vi velger annerledes. Men den evigvarende søken etter sannheten er utfordrende. Jeg håper at jeg med denne gjenfortellingen kan skape interesse, nysgjerrighet og utvide horisonten til mottakerne. Viktig litteratur og kunst peker ofte mot det samme: at alle mennesker kan vokse og modnes til å bli mer ekte og sanne.»

Kristin avslutter samtalen med en varm oppfordring: «Lytt til den lille stemmen i deg. Følg kallet ditt. Tro på det! Selv om det er skummelt, fører DET deg videre - også i motgang.»

Kristin kommer jevnlig til Nøsen og hennes retreater og workshops har blitt svært populære. Er du interessert? Følg med på våre sider under retreater og workshops.

Vil du vite mer om Kristins kan du lese her: www.kristinflood.com

Motivasjon.

Det er ikke alltid like lett å finne motivasjon. Til egenpraksis (yoga), hjemmekontor, stå opp tidlig, enda flere digitale møter, finne mening og ha selvdisiplin… i disse Korona tider. Det er så lett å bli lei denne fellesdugnaden. Det å «stille opp for fellesskapet» ble langt mer utfordrende enn vi kunne forvente oss. Samtidig har vi ikke noe valg. Det er nå det gjelder, det er nå vi må ta grep, være forsiktig, ta de rette prioriteringene og gjøre de rette valgene.

Foto: Nicki Twang - www.twang.no

Akkurat som med yoga. Det er nå det gjelder. I hvert øyeblikk! Noen dager kan det være lett, andre dager er det vanskelig, men yoga er alltid tilgjengelig som den forenlige stabile kraft i kropp og sinn. Det er bare et hav av ignoranse, rastløshet og forstyrrelser som kommer i vegen. Derfor er det så lett å forstyrres, overmannes, utmattes og bare resignere når livets utfordringer og uendelige kaos gjør seg gjeldene.

Akkurat som med Covid eller som det uforutsette i livet - vi må komme oss igjennom det. Helst uten mer lidelse og forhåpentligvis med litt mindre smerte enn vi allerede har opplevd og skapt. Klarer vi å gå videre med løftet hode og finne klarhet og styrke i noe som er stabilt? Yoga, når det er som best, fremmer stabilitet, styrke, klarhet og kraft på alle plan. Utfordringen er bare, hva velger vi å se, hva prioriteter vi og hva fokuserer vi på når det er ordentlig vanskelig?

Forhåpentligvis skal de fleste av oss komme oss gjennom Covid krisen og alle våre livskriser, men hva er det vi opplever på vegen? Blir vi en bedre utgave av oss selv, kan vi foredle oss, utvikle oss og vokse som mennesker? Eller mister vi oss selv i prosessen?

Alt vi eier og har skal vi en dag miste. Det er uunngåelig. Det viktigste av alt vi har er et harmonisk sinn, en indre balanse, en nærhet til livet i hjerte, hjerne og sinn som gir klarhet og tilstedeværelse. Det er så lett å glemme i disse livskriser. Vi sluntrer, glemmer, prioriterer feil, og uten at vi merker det står vi på sidelinjen til livet istedenfor å aktivt delta.

Så kjære venner ikke mist motet i disse vanskelige tider. Saker endrer seg, alt er i konstant bevegelse. Vi må pass på å ikke minste vårt eget sinn! Spør heller deg selv: «Hva velger du å fokusere på, hva er det du prioriterer?» Kan du ta vare på de små øyeblikkene her og nå? Kan du finne stabilitet, klarhet og glede små ting, nære relasjoner og i øyeblikk, her og nå? Det er mye styrke i det. Det er en dypere form for mening vi lett mister i alt annet som skurrer og forstyrrer. Så våg å ta tak i det enkle, ta vare på livet, deg selv, dine nærmeste, det vakre samfunnet vi lever i. Her og nå.

Det er det største livet kan lære oss. Ikke for at vi skal bli noe, frykte noe eller lengte etter å være et annet sted. Men fordi vi fortjener indre klarhet, glede og en nærhet til livet i seg selv. Det finner vi ikke i de konstante ytre forstyrrelsene men i tilstedeværelsen av en kraft som bare er.

Det er yoga på sitt beste, men for å forstå det og oppleve det må vi øve oss på å luke bort alt som forstyrrer og beskytte det som lindrer og gir klarhet til livet her og nå. Lykkes vi med det blir alt bra.

I have never been very good at existing.

I’ve never been very good at existing. There’s always some place I should be that I haven’t been yet, some thing not yet attained or a goal not reached, a feeling I’m sure I can will into reality if only I push harder. I’ve lived an anxious life. 

I remember when my OCD first really took hold, I was about eight. For reasons unknown to me at the time (which I know now were compulsions), I had to make strange facial expressions. I would roll my lip out and down to my chin over and over. Whether the people around me saw it as sad or funny or just plain weird, I found it terrifying. I couldn’t even control my own body movements. I was ruled by my brain. It was the first time I realized I wasn’t in charge. 

Photo: Hanna Evensen

Turning your attention to something that part of your mind doesn’t want to pay attention to is extraordinarily difficult. Focusing on a math equation when all you want to is go outside and play is not an easy task for anyone, let alone a kid. When you’re small, and your brain is constantly telling you to do something you don’t want to, like make a funny face while reading a presentation in front of the class, or having to touch the doorknob 8 times before leaving a room, causing a line of children to get annoyed that they can’t leave until you’ve finished your foreign ritual, there’s an indescribable feeling of helplessness that starts to become a part of your daily existence.

Meditation wasn’t introduced to me until I was 19 and going through my first real struggles with addiction (another form of compulsion). I was sitting in a group of about 30 people, all struggling with the same thing, and suddenly saw them close their eyes and sit still for five minutes. I was stunned. I kept waiting for them to do something, but they just sat longer, and even had the audacity to look peaceful! It was like watching someone climb Mount Everest with ease when all you wanted to do was get to the top of a tiny hill.

Some people change just because they think it´s a good idea. I’ve seen it - my wife is like that. You tell her there’s a better way to do something, and she just does it because it makes sense. I am not like that. Change has to be beaten into me. I do everything I can to hold onto old patterns until the pain is so great that I’m forced to do something different. Growth occurs, for me, because there’s a gun at my back.  When I realized that meditation was part of the solution for my suffering, I hesitantly resigned myself to the cure. 

Years later, living on the other side of the Atlantic as successful artist, and new father, my wife asked me to join her for a retreat at Nøsen to learn yoga. She had taken a teacher training, and had a glow about her that she wanted to share (like all good yogis). Most of what I knew about God or the spiritual realm at that point was intellectual, not physical. Yoga was my first introduction to spirituality through movement.

During my visit, at first, I only really watched. I was a voyeur, as I’ve often been in my life, intellectually dissecting my surroundings. Participation felt awkward. Safer, it seemed, to create some kind of internal dialogue about the whole thing. That was familiar. Maybe some good words would come from it, or a song perhaps. Joining the group seemed excessive.

But then I just jumped in. Like with meditation, I took a leap into the unknown and was richly rewarded. Yoga hasn’t changed life, but it has changed how I do life. It´s the same stress, the same difficulties - the urges to chase feelings or do something counterproductive are still very real, but I´m able to pay attention to them less. There’s a subtle expansion, an openness, a little less grasping and resisting, a little more softness and acceptance. I find that the time I spend practicing is time I’m teaching myself to remember how to breathe.  Focus back on the breath. There’s real power to that. Like anything, the more you do it, the more you get out of it. The more I do yoga, the more I’m able to move into a more peaceful existence.

Here is Luke, playing his own song All on Board for the TV show Exit: https://www.youtube.com/watch?v=yDvJ2Qea8tE

Naturopplevelser.

Hver morgen ser jeg mot fjellene og hver morgen føles det som jeg mister pusten. Eller som om hjertet smelter. Det er alltid de samme fjellene og den samme utsikten men jeg blir aldri lei. Ikke klarer jeg å finne ord som er vakre nok til å beskrive det heller. Kan du tenke deg at du våkner opp fra Savasana, etter en intens yogaøkt, så ser du ut på de fantastiske fjellene som speiler seg i lyset fra sola som er på vei til å stå opp, eller kanskje de gjemmer seg på en mystisk måte i et slør av tåke… Det berører meg på en så grunnleggende måte. Det føles som om jeg lever litt ekstra, eller at jeg bare er.

Naturen rundt oss har noe å tilby alle, uansett sesong. Den frister oss til å oppdage, til å gå, til å gå oss vill og til å finne veien hjem. Du kan tilbringe timesvis på å krysse fjellrygger, oppdage steiner, krystaller og huler. Eller du kan ta en kort spasertur ned til innsjøen, sitte ved vannkanten og observere hva som skjer rundt deg. Hver eneste årstid har uendelig mye å tilby, det er bare opp til deg å velge.

I løpet av vintermånedene blir Nøsen et snøkledd eventyrland, et slags episenter for langrennsløyper som forbinder oss med omkringliggende Vaset, Gravset og Golsfjellet. Varm sjokolade på termosen, appelsin og kvikklunsj i sekken og her er jeg midt i den norske postkort-drømmen.

Jeg er lett å begeistre når det kommer til puddersnø. Da hopper jeg ut av Savasana på null tid, pakker det som trengs inkl. skredspade og ekstra snacks og styrter på dør, klar for å svette litt ekstra i jakten på det hvite paradiset oppå en ny fjelltopp. For det er balsam for sjelen, den der stille hviskelyden som kommer fra ski som sklir over helt nytt pudder.

Når snøen smelter og dagene blir lengre, når det blir varme i lufta med nye lukter og nye lyder, lades vi med en annen energi. Klar for nye oppdagelser. Samme gamle stedet. Helt nye eventyr!

Vi føler oss rike på en luksus som ikke kan kjøpes for penger. Vi tusler ned til vannet, kler av oss, lar vannet fra smeltet is og snø berøre huden. Vi legger oss i gresset og sammen med venner og kolleger drømmer vi om nye steder og nye eventyr. Men uansett hvor vi befinner oss, om det er på fjellet, i byen eller ved havet - yogapraksisen er den samme for oss alle. Den lærer oss å sette pris på det vi har rundt oss - på de små øyeblikkene i livet.

Ikke gi opp.

Det siste året har vært tøft for alle. Tålmodige har vi ventet på at ting skal bli bedre. Så blir det plutselig mye verre! Livet er utfordrende nå og det er så lett å irritere seg, klage, løfte en pekefinger og kommentere i vilden sky.

Det er forståelig at mange sliter og har det tøft. Dette er de vanskeligste tidene på flere tiår og vi har vel ikke helt sett konsekvensene av alt ennå. Så hva gjør vi? Fortsetter å klage eller bretter opp armene og finner et stabilt fokus?

Foto: Nicki Twang - www.twang.no

Vi velger det siste. Alt er jo i konstant endring. Oppturer og nedturer avløser hverandre i en evig syklus. Vi kan spinne rundt i en runddans, eller vi kan stoppe opp, ta en liten «re-sett» og fokusere på det som virkelig betyr noe: harmoni, indre glede, selvinnsikt, gode samtaler, møter mellom mennesker og en dyp forståelse og engasjement for menneskeverd, likeverd og at vi trenger hverandre i denne vanskelige tiden.

Isolasjon og utenforskap gjør oss syke og det er så lett å visne i egne begrensninger og en kjedsommelig digital virkelighet. Alt blir distansert, ting mister lett mening og vi befinner oss i en kjedelig TV-serie som aldri slutter. Om vi ikke selv tar grep. Løfter oss opp, trykker på Av-knappen av all unødvendig (dess) informasjon som preger og farger våre liv.

Endring kommer. Det ser tross alt litt lysere ut, men hvilken endring har skjedd i oss selv? Har vi blitt tyngre i kropp og sinn eller klarer vi å løfte blikket, se helheten og fokusere på det som er stødig.

Yoga gjør vondt til tider. Det er utfordrende, akkurat som livet, men når vi rommer våre vondter og verker, stivhet og trangsyn, åpner det seg et indre rom som gir nye perspektiver, klarhet og stabilitet. Finner man harmonien der blir hverdagen så mye lettere å leve. En indre gnist og glød lyser vei, du finner en ny forankring som utligner forvirringens spinnville mørke kaos når det mister sitt holdepunkt over oss i sinnet, hverdagen og livet.

En ydmyk kriger.

May-Rita er ikke bare mamma til tre egne barn hun er også en omsorgsfull og rettferdig “mamma” til hele Nøsen-gjengen. Det er noe med hennes ro, eller kanskje det er en slags indre styrke som smitter og som gjør at det er godt å være i hennes nærvær. Hun er mentor for de nye BITR-medlemmene som kommer til Nøsen og det er henne du treffer om du ringer eller skriver en mail. Mange av Nøsen-gjestene husker May-Rita aller best for hennes berømte surdeigsbrød. Likevel - livet har ikke alltid vært like skyfritt.

Før May-Rita kom til Nøsen slet hun med alvorlig rusavhengighet. Det startet så tidlig som i 14-års alderen. Senere i livet førte det til at hun stengte seg bort fra familien sin og fra barna sine. Barna vokste opp hos sin far. Legene avskrev May-Rita, de sa det ikke var håp. Hun var på bunnen og levde på gaten i Oslo kun på jakt etter neste dose. Det var på denne tiden, da det var som aller verst og med ingenting å tape, at hun tok motet til seg å kontaktet Alexander Medin. Kunne hun komme til Nøsen? Hun hadde vært en del av BITR i et års tid. Svaret var ja, hun var velkommen, men bare om hun holdt seg borte fra rusmidler. Noen dager senere, med skjelvende stemme og frynsete nerver, dukket hun opp.

-       Selv om jeg gikk igjennom rehabilitering var livet mitt fylt av angst og skam. Jeg ante hverken hvordan jeg skulle omgåes mennesker eller få til livet. Etter at jeg kom til Nøsen lærte jeg sakte men sikkert å bry meg om andre, gi service, være til hjelp, istedenfor å bare synes synd på meg selv. Gradvis begynte livet å forandre seg. Det begynte å ta en annen form.

Dette var tidlig på våren i 2018. Intensjonen var å slutte med medisinering og etablere nye, sunne rutiner. May-Rita har vært her hele tiden siden det.

Eva husker svært godt de første ukene etter at May-Rita kom. Hun ler:

-       Vi ga May-Rita en uke til å bare slappe av og sove bort de verste abstinensene. Den neste uken begynte vi å kreve deltakelse. Visse dager utførte May-Rita oppgavene sine helt prikkfritt, men svært ofte var det som å leke gjemsel. Hun fikk en oppgave og med en slags kunstferdig innsats forsvant hun ut av synsfeltet og var tilbake i sengen og søvnen.

Det skulle likevel vise seg at May-Rita hadde viljestyrke. Etter 3 måneder på Nøsen tok hun eget initiativ. Hun var lei av å se på at gjestene spiste det hun kalte ‘dårlig brød’. Dermed marsjerte hun inn på kjøkkenet, ryddet seg en arbeidsplass og startet sine første eksperiment med surdeig. Hun laget sin egen starter og selv om hun ikke ble helt fornøyd med sitt eget resultatet var gjestene mer enn fornøyde. I dag har kjøkkenet landet på sin egen May-Rita oppskrift som fortsatt er svært høyt verdsatt.

Fra 2018 har livet til May Rita tatt 180 grader vending. Hun husker mer enn godt den tiden hun våknet med angst, da hun bare ville at livet skulle ta slutt, og hele veien frem til der hun er i dag. I dag er May-Rita et stort, varmt smil når hun snakker om sine daglige rutiner.

-       Yoga har lært meg at alt er mulig. At det er mulig å forandre retning. Det eneste vi må gjøre er å øve, praktisere og finne en balanse. Alle historiene jeg fortalte til meg selv handlet om at jeg ikke var bra nok, at jeg burde gjøre slutt på livet mitt, at verden ville være bedre om jeg ikke var her. Nå klarer jeg å forteller meg selv andre og bedre historier. Selvfølgelig skjer det ikke over natten. Men at jeg møter utfordringene, ikke sniker meg unna, at jeg aksepterer at livet er som det er og at jeg prøver å være samvittighetsfull og ha medfølelse både for meg selv og andre, det har lært meg at det går an. Og ikke minst - vær ærlig! Uten ærlighet fungerer det ikke. I det øyeblikket vi river av oss masken, hakker hull på det tykke skallet av beskyttelse og slutter å lyve og late som, da kan vi bry oss på ordentlig og forandre oss på den gode måten.

May-Rita er lidenskapelig opptatt av yoga. Hun gikk teacher training med Alexander Medin i 2019. Om du vil kan du lære mer om hennes livsfilosofi i april: https://www.nosenyoga.no/nb/yoga-retreats-og-workshop/2021/3/nybegynnerkurs-d3n95

Podcast: Fra Nøsen til Drivkraft.

Vi satt klistret foran radioen klokken 11 på onsdag. Alexander var på direktesending i Drivkraft, på selveste NRK P2. Herlig! Vi synes kanskje intervjuet manglet noe… mulig det var litt mer spennende research? Alexander er jo en kompleks fyr med svært mange baller i lufta. Podcasten er absolutt verd å lytte til, og jada - vi innrømmer det, vi er stolte av direktøren vår!

Her er den:

Eller her:
https://open.spotify.com/episode/7iy2HFWcGU8EnsEfOAA0YY?si=Ozm1jbLDQ8S6YrssJnlTBw

Fra Nepal til Nøsen med et smil.

I grytene til Prasad er avstanden mellom India og Valdres lik null. Med største selvfølgelighet blander han lokale råvarer med eksotiske krydder og lager retter vi knapt kan uttale navnet på. Resultat: vi smiler. Og vi må ha en ekstra porsjon. Ihuga vegetar-skeptikere smiler også. Hemmeligheten? Den kommer vi til litt senere.

Foto: Darja Olsevskaja

Hva er det med Prasad som gjør at alle blir så glade? Hvordan havnet prestesønnen fra en liten landsbyen i Nepal på fjellet i Norge, og hvordan er det egentlig å bo her, langt hjemmefra og langt fra lille Aaron på snart 4 år?

Livet består ofte av en rekke tilfeldigheter. Kanskje er det også klokskap og vilje. Eller tilpasningsevne. I livet til Prasad har alt dette vært viktige ingredienser. Han er yngste sønn i en Bramman-familie (hinduistisk prestefamilie) som betyr høy anseelse men ikke nødvendigvis god økonomi. Da Prasad var 16 år og klar for studier hadde ikke familien penger nok hverken til skolen eller til oppholdet i storbyen Kathmandu. Isteden flyttet han til New Dehli. Der fikk han bo hos slektninger og der fikk han muligheten til å utdanne seg til kokk. Det ble begynnelsen på karrieren som senere førte ham hele veien til fjellet i Norge.

- Første gang jeg satte meg i et fly var dagen før jeg fylte 19 år. Via tilfeldigheter hadde jeg fått jobb som kokk i Finland. Nå er jeg 42 år og jeg har ikke bodd i Nepal siden den aller første flyturen. Men, jeg har reist med fly mange ganger og jobbet mange steder i verden.

Samtidig som verden ble rammet av pandemi var Prasad i Norge, og han ble en av mange som mistet jobben. Lommeboken ble stadig tynnere og i et forsøk på å skaffe seg jobb gikk han fra restaurant til restaurant i Oslo, med seg hadde han en bunke CV’er. En av restaurantene som fikk CV’en var Jewel og India i Bygdøy Allé, restauranten hvor Alexander Medin gjerne spiser når han er i Oslo.

- Plutselig en kveld ringte Alexander, og gjett hva - han pratet til meg på sanskrit! Han trengte en kokk til hotellet sitt på fjellet. Allerede dagen etter møttes vi til et intervju i lokalene til Puroyoga og et par dager senere dro vi sammen til Nøsen. Jeg fikk en uke på meg til å vise hva jeg kan. Det ble en fin uke! Alexander var fornøyd, jeg var fornøyd - og her er jeg.

Prasad har jobbet på Nøsen siden mai 2020.

- Jeg elsker å være her. Jeg er glad i alle menneskene - både kollegene og gjestene som kommer hit. De har blitt vennene mine. Også er det så vakkert her. Hver dag står jeg opp klokken 04, jeg studerer Dharma og østens filosofi. Så mediterer jeg. Etterpå går jeg ned i peisestuen, drikker kaffe og prater med kollegene mine. Så starter arbeidsdagen.

I 2017 giftet Prasad seg i Nepal. Samme året fikk han sønnen Aaron.

- Jeg savner sønnen min hver eneste dag. Men jeg kan ta bedre vare på ham ved at jeg er her. Da bidrar jeg til at han får et godt liv og det gjør meg glad. Jeg snakker med ham hver eneste dag. Noen ganger flere ganger om dagen, så vi kjenner hverandre godt selv om jeg er langt borte.

Aaron 4 år.

- Det beste jeg vet er å lage mat. Da blir det helt stille i hodet mitt. Det er som meditasjon. I rettene mine bruker jeg alltid noe jeg lærte for lenge, lenge siden. Det er mammas oppskrift og hemmeligheten som gjør at alle smiler: gurkemeie, ingefær og spisskummen.

Prasad holder kulinarisk workshop på Nøsen i påsken: https://www.nosenyoga.no/nb/yoga-retreats-og-workshop/2021/3/28/nsen-meets-the-east-culinary-workshop-with-prasad-pandey

Livets kaos.

Hverdagen er overveldende til tider. Jeg strekker ikke til, jeg går meg vill i mitt eget kaos og mister retning, fokus og handlingskraft. Livet kan være så lamslående og uoversiktlig at det enkleste ville være å legge seg ned. Gi opp. Sakte forsvinne uten at noen merket det.

Å praktisere yoga gjør oss godt på mange plan. Vi får en ny opplevelse av kropp og sinn og kanskje vår bevissthet våkner litt mer til liv? Kunsten, kraften og finessen med yoga er å åpne oss til den indre tilstedeværelsen av liv som eksisterer i hvert øyeblikk. En nådegave, et indre vitne, uavhengig av alt jeg tenker og føler. Slutte å jage resultatene og heller romme det rene og enkle, det klare i å være til stede her og nå. Lykkes vi med det blir det lettere å romme alle våre flauser og lidelser, ubalanser og forstyrrelser og rette fokus mot den indre bevissthet som sentrerer og integrerer. For det er yoga, den bevisstheten som bor i oss og ikke er alt det andre, ikke det virvar av tanker og følelser som spinner løpsk hver eneste dag.

Så i vanskelig stunder, ta en pause, ta noen ekstra pust og kjenn etter hva du rommer på ekte. La det få en solid forankring i dette byggverk av en kropp vi bærer rundt på.

Glimtvis opplever vi yoga i hverdagen. Men for å bedre forstå det må vi øve oss på å utvikle ren tilstedeværelse her og nå. Både i yogaøvelsene vi gjør og i hverdagslivet. Det som hindrer oss, er våre fastlåste tolkninger av virkeligheten, av hvem vi tror vi er. Sinnets rastløse mønstre. Paradokset er at vi må se, føle og forstå disse for å gradvis kunne endre dem og åpne oss til det innerste stødige som bare er. Det er yoga i praksis.